Generell del. Denne delen står først i alle beskrivelsene av enkeltveier.
I Lommedalen har det langt tilbake i tid vært stier og veier til gårder og setre, til åkre og beitemarker, og til virksomheter som møller og sager.

Spesielt for Lommedalen er at det har vært ferdselsårer i forbindelse med frakt av trekull til, og jernprodukter fra Bærums Verk. Dessuten har det fra gammelt av vært ferdsel gjennom Lommedalen og videre over Krokskogen til Ringerike. På disse veiene har også pilegrimer vandret.

Man vet ikke i detalj hvor alle disse veiene har gått. Den eldste hovedferdselsveien gjennom dalen gikk antagelig på østsiden, litt opp fra eleven der det var tørrere. Det er påvist flere gravhauger fra bronsealder og jernalder her, noe som tyder på at det har vært bosetning svært lenge.

Når man snakker om gamle veier i Lommedalen dukker gjerne disse navnene opp:
(Se også Oversiktskart over veier)

Ankerveien, som gikk mellom Bærums Verk og Hammern i Maridalen.
Den gamle Bispeveien (middelaldervei, oldtidsvei) som Oslobispen Jens Nilssøn fulgte på sin visitasreise til Ringerike i 1594.
Pilegrimsleden. Denne gikk fra Oslo, gjennom Bærum og Lommedalen, over Krokskogen til Ringerike og videre til Nidaros.
Den bergenske kongevei. Dette var en kongevei som gikk fra Oslo, gjennom Bærum og Lommedalen, over Krokskogen og videre til Vestlandet.
Gamleveien. Dette er en vei på vestsiden av Lommedalen.

Alle disse veiene overlapper mye med hverandre, og som nevnt er ikke alle detaljer om hvor disse veiene gikk, klare. Det bør også nevnes at det gikk et gammelt veifar fra innerst i Lommedalen over Kampen-området og ned i Sørkedalen.

Klikk på grønne markørene på startsidene Lommedalen og Bærums-Verk-området for å se beskrivelser av veiene.

Mer om Den bergenske kongevei
Den bergenske kongevei var den første kjørbare veien over fjellet mellom Østlandet og Vestlandet.

Den bergenske kongevei over Krokskogen ble offisielt åpnet i 1807. Veien er også kjent som Eventyrveien over Krokskogen, Gamle Ringeriksvei og Krokskogveien.
Kongeveien kommer ned til Bærums Verk fra Steinskogen og følger her Ankerveien. Videre følger den Gamleveien på vestsiden av Lommedalen til Øvre Jonsrud.

Kongevei ble denne veien egentlig først i 1826 da den tok over etter Den bergenske kongevei som gikk over Gjelleråsen og videre gjennom Hakadal til Hadeland.
Det var Peder Anker som sto for arbeidet med veien over Krokskogen. Veien følger terrenget noe mer enn dagens vei gjør. Bøndene fikk ansvar for å vedlikeholde hver sin del av veien.
En kongevei skulle være fremkommelig med hjuldoning.
Fra 1818 var veien også postvei.

I 1858 ble veien erstattet av den nye Ringeriksveien over Sollihøgda. Veien ble nå "nedgradert" til å være bygdevei.

På Øvre Jonsrud skysstasjon var det bytte av hester for dem som kjørte over Krokskogen. Det var all slags folk, fut og prest, handelsmenn og bønder. Det ble fraktet kull fra Ringerike til Bærums Verk og fra Hadeland Glassverk ble det fraktet varer til Christiania Glassmagasin. Dessuten kom driftebønder med kuer, geiter, sauer og hester fra Hallingdal og andre steder for å handle.
På slutten av 1800-tallet ble veien også populær blant turister og kunstnere. Kongens utsikt og Krokkleiva var viktige inspirasjonskilder.

Skysstasjonen kunne forlange at folk fra de andre gårdene i Lommedalen måtte stille med hester og folk når det var behov. Det var vanligvis 8 hester på stallen på Øvre Jonsrud. Døgnet rundt var det mange skyssgutter og tjenestejenter på plass.

Egill Bø forteller i sin bok "Gammalt frå Lommedæl`n" (skrevet på lommedalsdialekt):
"Da morfar min, Krestian Burud, var unggutt, sku’ kongen kjøres over tel Ringerike og Hønefoss, og da skulle skyssen alltid gå i trav. Hesta kunne itte gå i skrett når kongen sku’ kjøres. Og hvis’n er litegranne kjent med Jonsrudkleivene og veien videre innover, så veit’n å det vil si å kjøre i trav det støkket. … Dom spente seks gamper for kongegiggen. Og i trav sku’ det gå. Så dissa stakkars skyssgutta hadde it’no anna å gjøra enn å ta godt tak i hesterompa med den eine handa og bruke pisken med den andre. Så gikk det i fult trav tel dom stoppe på Midtskauen. "Men da pesa je fælt" sa’n morfar".
De hadde ikke vogner med fjæring den gangen, men passasjerene satt på en bred myk planke.

På vei oppover fra Øvre Jonsrud kommer man først til Granbakken og så til Løytnantsbakken. Løytnantsbakken tar av til venstre inn i skogen ved foten av den bakken der skiltet om Løytnantsbakken står. Det er ikke bakken rett frem hovedveien som er Løytnantsbakken. Navnet kommer av at det var en løytnant som satte seg på en kanon som skulle fraktes ned bakken. Kanonen skulle normalt holdes igjen av 10−12 soldater slik at den ikke gikk for fort nedover, men dragene slet seg. Nederst i bakken fikk løytnanten kanonen over seg og døde to dager senere på Øvre Jonsrud. Løytnanten og kanonen var på vei til "Tyttebærkrigen" der Danmark-Norge forsøkte å invadere Sverige i 1788.
Denne historien, og mange andre interessante opplysninger kan man lese på informasjonstavler som er satt opp langs Den bergenske kongevei.

Krokskogveien og "Bondekrigen"
Krokskogveien ble brukt i forbindelse med "bondekrigen" i 1818. Hundrevis av bønder fra Valdres og Hallingdal kom marsjerende over Krokskogen for å klage til statsmaktene over sine økonomiske kår. En del av bøndene nådde frem til Øvre Jonsrud. De ble truet med militære mannskaper, og sivile embetsmenn fikk dem til å snu. Etter 14 dager kom bøndene tilbake, nå ble militære satt inn, og mange ble ført til Akershus festning.

Krokskogveien og Karl XII
Krokskogveien ble også brukt da Karl XII av Sverige forsøkte å erobre Norge i Den store nordiske krig (1700−1721).
I 1716 forsøkte svenskene å overvinne de norske styrkene som var stasjonert ved Gjellebekk i Lier, men klarte ikke dette. Gjellebekk skanse ligger i skogen rett nord for E18, litt vest for Liertoppen Kjøpesenter. De forsøkte isteden å gå over Krokskogen til Nordkleiva, og dermed omgå Gjellebekk slik at de kunne rykke frem til Drammen eller videre til de rike sølvgruvene på Kongsberg.
Ved Nordkleiva lå det norske styrker som stoppet svenskene, og svenskene hadde store tap.
28 svensker og tre nordmenn falt. Men svenskene ga seg ikke. Karl XII, som da sto inne i Lommedalen, vurderte nye angrep.
Kari Hiran, som bodde på Hiranplassen (som nå heter Benteplassen) midt på Krokskogen, lot seg ta til fange ved Langebrutjern. Hun fortalte under avhør at Nordkleiva var forsterket med mange hundre mann. Dette medvirket til at svenskekongen oppga erobringen av Norge.
Nordkleiva ligger 1 km nord for Kleivstua. Det ble satt opp en minnetavle i 1717, og stedet ble kalt Tavleskaret. Ny tavle kom 1947. Det går en blåmerket løype ned skaret i dag.

I et brev fra 1720, i forbindelse med at bøndene i Lommedalen ba kongen om ettergivelse av bøter, skriver Stiftamtmannen at han anbefaler ettergivelse fordi bøndene "under det første fiendtlige anfall i 1716 viste så stort troskap og mot, at de lukket øynene til mange svenske, både under fiendens anmars til Krokskogen og hans retirade etter slaget der". Lommedølene var altså i nærkamp med fienden.

Kilder:

Mohus, Arne. (1993). Husmannsplasser i Bærum Del 3. Bærum Bibliotek

Jacobsen, Jacob. (1976). Lommedalen: en bygd i bygda. Kulturutvalget i Bærum

Pilegrimsleden. Bærum. Bærum kommune ved Kulturvernkontoret

Artikler av Rolf Riiser i Budstikka, 6. og 29. mai 1997

Christensen. Trygve. (1999). Bærumsmarka før og nå – med området Kolsås – Dælivann. Eget forlag

Bærums Verk, i går, i dag, i morgen. Bærums Verk IF

Wikipedia

Schjander d.e., Fredrik. (1975). Farlig ferd mot Lommedalen. Asker og Bærum historielags skrifter nr. 16

Odd Joachim Olsen. Beboer og kjentmann i Lommedalen

Rolf Rasch-Eng: På vandring langs gamle veier